Publisert 6. april 2010 kl. 22:34Kapittel tre og fire heter, i min engelske utgave av The Tipping Point, henholdsvis: The Stickiness Factor og The Power of Context (Part 1).
Mens de to første kapitlene fokuserte på hvordan ulike mennesketyper har betydning for at et budskap «tipper», ser kapitlet om The Stickiness Factor («klisterfaktoren»?) på hvordan selve innholdet må være for at budskapet skal tippe.
Gjennom ulike eksempler (mest av alt Sesam stasjon og en avart av Sesam stasjon, Blue’s Clues) viser han at de tingene vi ofte tenker må til for at et budskap skal være lett forståelig og lett å lære videre, ikke er det som må til. Som regel er det noe vi ikke forventer som er løsningen, og ofte en enklere løsning enn vi tror.
For å finne hva som må til for at budskapet skal klistre seg må en teste det på målgruppa. Først da kommer det ofte fram hvordan budskapet må spisses for å at det skal tippe.
I kapittel fire skriver Maxwell om hvordan omgivelsene påvirker hvilke valg vi tar og hvordan vi oppfører oss. Hovedtemaet han bruker som eksempel er New Yorks kriminalitetsstatistikk på slutten av 80-tallet, som var skyhøyt. Det var flere mord pr innbygger enn noe annet sted i verden, overfall og ran var dagligdags, innbrudd og narkotika florerte, og ingen visste hvordan en skulle snu trenden.
Det som til slutt snudde det hele var «The Broken Window Theory», som sier at hvis det er ett knust vindu i et hus i gata, går det ikke lenge før noen knuser ett til, og så kommer forfallet fort — fordi ingen fikser det knuste vinduet tenker folk fort at ingen bryr seg om hvorvidt en knuser ruter i denne gata eller ikke.
Så politikerne og politiet innførte dette på undergrunnen, der de plutselig slo ned på folk som ikke betalte for seg. Tidligere var undergrunnsbanen en frisone der bare halvparten betalte (også folk som vanligvis ville betalt, men fordi «alle andre gjør det» — jfr. Broken Window — gjorde de det også), der det foregikk overfall og ran på togsettene, og det hersket en generell total uorden. Gjennom det å bare arrestere alle som hoppet over betalingsstengslene ned til undergrunnen (av politi i sivilt) og line de opp til spott og spe og bøtelegge samtlige, sank kriminalitetene for alle kriminelle handlinger betraktelig.
Det samme ble gjort i større skala i hele New York City der politiet begynte å slå ned på mindre forseelser for å signalisere at kriminalitet ikke ble akseptert, og dette gjorde at antallet grove kriminelle handlinger også sank dramatisk i løpet av veldig kort tid.
Hovedbudskapet er at vi alle i stor grad gjør det som omgivelsene forventer av oss, så hvis omgivelsene sier at det greit å snylte eller forsøple eller lignende, så gjør vi fort det. Og noen av oss gjør også mye grovere ting hvis enkle ting blir akseptert.
Veldig interessant. Veldig vanskelig å oppsummere i korte trekk her. Les boka. Fortsettelse følger.
For å forsøke å starte en diskusjon.
I det nest siste avsnittet kommenterer du at vi stort sett gjør hva omgivelsene våre forventer. Hvordan setter en dette opp mot at «vi skal gjøre disipler og Gud bygge sin kirke»?
Der legger en veldig stor vekt på den enkeltes livsførsel direkte i forhold til Gud, og ut fra dette skal et miljø vokse. Det virker som at boken legger til at selve miljøet også er viktig. At miljø også skaper disipler.
Eller?
Jeg tror miljøet til en viss grad kan skape disipler, i den grad en disippel skapes in the first place. Evt at disipler (om de kaller seg det eller ei) allerede eksisterer i gode eller dårlige miljøer, slik at det blir gode eller dårlige disipler, hvis vi kan kalle oss/dem det. Et praktisk, åndelig eksempel disipler kan gjøre som kirke, er bønn og faste. Å gjøre en slik praktisk, bibelsk ting sammen binder sammen på en god måte. Hvis det er èn eller to som ikke ser hele poenget med bønn og faste, kan det kanskje være lett for dem å føle seg utenfor. Hvis de har integritet til å si «dette må jeg se litt an», er det jo helt greit. De slutter ikke å være en del av fellesskapet selv om de ikke er «med på alt». Men det skal en del integritet til for å si det. Det er igjen ofte Connectors, Mavens eller Salesman, slik jeg ser det, så det kan jo fort bli en rar sirkel av det. Men ser man bort fra det og ser på det som en rent bibelsk ting (which it is), er det samme hvilken personlighet man har/er. Mange er bare med for å være med uten at hjertet er bak det.
Hvor vil jeg egentlig med dette? Mht bønn og faste-eksempelet sa Jesus ved et spesifikt tilfelle, da disiplene ikke klarte å drive ut en ond ånd, at «dette slaget kan kun vinnes med bønn og faste», altså at disiplene responderte på noe åndelig ved å gjøre noe fysisk og praktisk, som å be mer konsentrert og la være å spise for en periode. Noe som igjen er å legge vekt på den enkeltes livførsel. Noe Jesus faktisk da gjorde i det minste i dette tilfellet.
Det er et par-tre ting jeg er sterkt uenig og rett og slett kritisk til når Maxwell skriver noe som en selvsagt sannhet. Og da jeg aldri har vært ekstremt opptatt av hva «massen» mener, kjenner jeg meg ikke helt igjen i at vi gjør som omgivelsene våre forventer. Men han har et par gode poeng.
Hvordan vi gjør andre til disipler er en velkjent utfordring. Å finne et dynamisk, levende fellesskap med andre dynamiske, levende disipler kan være èn måte å disippelgjøre andre på. Evt å være/bli det fellesskapet selv, med de endringer, forbedringer, oppmuntringer og utfordringer det medfører.
Til Jon Arne: Jeg tror absolutt at omgivelsene kan i større eller mindre grad være disippelgjørende. Jeg tror at å skape en kultur for etterfølgelse er en av de beste strattegiene vi kan ha for disippelgjøreing. Mer enn å utvikle konsept, metoder, prosesser, eller lignende. Denne påstanden fører jo til en del spørsmål, men JA jeg tror omgivelsene/miljøet/kulturen har enormt stor betydning.
Dersom miljø/kultur for etterfølgelse er en av de beste strategiene for disippelgjøring, hvordan skal sentral-leddet da skape et slikt miljø/kultur?
Jeg er usikker på om spørsmålet du stiller er rett spørsmål. I spørsmålet ditt er det innesforstått at sentral-leddet (eddekoppen) skal være ansvarlig for å skape kulturen/miljøet. Det minner litt om det vi i «gamle dager» omtalte som «Saronsmonsteret».
I det å skape en kultur, eller det å endre en kultur hevder Gladwell at ved å gripe inn et bestemt sted, fører til endringer også andre steder. Sml.; det å bøtlegge folk som sniker på trikken fører til at også grovere kriminalitet avtar. Det er utrolig interessant og nyttig. Politiet har absolutt en definert rolle, men jeg er usikker på om de kan kalles et sentral-ledd (?). Det de gjør er å bruke sin inflytelse på de rette stedene, og det førte til en dramatisk endring av kulturen/miljøet i byen.
Jeg lurer på om det rette spørsmålet vi trenger å stille er (hvis vi i det hele tatt kan snakke om rette og feil spørsmål); hvilke steder skal man bruke inflytelsen sin for å skape en slik kultur/miljø?
Noen inspill…
Det er altså ingen som mener noe om hvilke steder som er rette steder å bruke inflytelsen. Forslag kan være; språkbruk, hva som formidles og hvordan, hvilke historier som fortelles, hva man prioriterer, hvilke forventninger man ikke møter, hvilke oppgaver som gjennomføres, hva som vektlegges, etc. Noen som har andre forslag?
Noen som tenker noe om hvilke steder som er «rette» steder og hvorfor?
Et klassisk eksempel er kanskje skate-predikanter. Du er litt eldre, har skata lenge, kommer til en skatepark, skater litt, får litt cred og drøser med yngre skatere hvorfor du skater, så kommer du innpå Jesus og sånn. En helt tilforlatelig tilnærmelse. Litt i samme lei med musikere; du kommer et sted, jammer, får litt cred (kanskje spes hvis det er yngre mennesker der), forteller litt hvorfor du driver med musikk, at Gud har gitt deg en gave osv.
Det trenger ikke nødvendigvis være yngre mennesker som gir den første «cred’en». Men det har vist seg å være slik det ofte er. Kanskje fordi yngre mennesker ser til noen å se opp til, akkurat slik som vi alle trenger å se opp til noen. Menighetsledere (desentraliserte som «vanlige», hehe) kan se opp til Neil Cole, Mal og «resten av gjengen», kids ønsker kanskje noen litt mer håndfaste å se opp til, noen i umiddelbar omkrets. Dette blir jo bare spekulasjoner, men hear me out.
Et annet «miljø» er noe så enkelt som på toget. I disse asketider skulle man kastet seg over tog og busser, både fordi mange mennesker ser ut til å ha droppet noen av forsvarsmekanismene («Ikke rør meg eller snakk til meg, du kan være en terrorist, pass deg, jeg skriker») pga den kollektive «katastrofen» det har vært at flyene har måttet hvile, og dermed også hadde vært lettere å nå fram til. Når man faktisk kan prate med menneskene rundt oss istedenfor den universelle «heisregelen», som noen så fint kaller det (Kent? Andre?)
Som tidligere togevangelist fikk jeg flere gode drøser på toget. Jeg trengte ikke alltid å drøse engang, noen ganger funka det å bare betale noens billett for at de skulle lure fælt. Andre ganger var bibelvers el.l på lapper jeg stakk i hånda på noen som gikk av eller før jeg gikk av. Det er fascinerende hvor lite som skal til før noen mister munn og mæle.
Snakk med folk på en måte som møter dem. Vi trenger ikke nødvendigvis ta Språkkurset seksten ganger for å snakke samme språk. Samme språk skapes først og fremst ut av at vi faktisk HØRER hva den andre sier, senere kanskje også FORSTÅR det. Om det er i Coop Norge, Aarbakke, your local kebabhouse eller wherever. En annen faktor, og om mulig viktigere (?), er den å høre hva de IKKE sier – og hvorfor. Da er det rart hvor mange forskjellige mennesker vi kan ha en dialog med, og senere kanskje også, I don’t know, disippelgjøre?
Åpen for uenighet.