"Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!" (Matt. 6,33)

"Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!" (Matt. 6,33)

Av erfaring vet jeg at det å søke Gud først setter retningen i både små og store avgjørelser, tankeliv, hva jeg sier og gjør og hvordan jeg har det inni meg. Men så utrolig vanskelig det kan være å prioritere Gud først, selv om jeg har erfart hvor godt det er. Så mange distraksjoner, andre ting som bare skal gjøres først.

Jeg har noen smårutiner som har blitt gode pulsslag gjennom dagen. Når jeg våkner på morgenen takker jeg Gud for en ny dag og minner meg selv på at det er i ham jeg lever, beveger meg og er til (Apg. 17,28) mens jeg i halvsvime kommer meg ut av senga for å vekke ungene. Før ungene springer ut døra til skulebussen sier vi: "Velsign oss Gud Fader, velsign oss Guds sønn, velsign oss Gud Den Heilage Ande, og la oss vær til velsignelse for kvarandre og alle alle andre i ditt navn Jesus (litt nynorsk da dett rimer best). Glad i deg, elsker deg." 
Å si at vi er glad i hverandre og elsker hverandre er en god ting å poengtere, spesielt når noen av oss er morgengretne og krangelen har sittet løs.

Har du kjent følelsen av å våkne sur, motløs og tom? Da er det iallfall spesielt godt for meg å ha disse smårutinene som minner meg på at jeg har et valg hvordan dagen skal bli. Jeg kan ikke styre alt som skjer, ,men jeg kan velge innstilling og snakke med Gud om det. Noen ganger klarer jeg å jobbe meg utav det, andre ganger er jeg fortsatt sur og motløs langt utover dagen og til og med over flere dager. Det påvirker de rundt meg negativt. Det beste verktøyet jeg har lært meg å bruke når dette inntreffer er å gi det om igjen og om igjen til Gud, helt til det slipper taket. Samtidig som jeg gjentar 
2. Tim. 1,7 "For Gud gav oss ikke en ånd som gjør motløs, men en Ånd som gir kraft, kjærlighet og visdom (sindighet)."

Lovsang og bønnefelleskap med andre er nok de beste bønneredskapene for meg. Å utsette meg for lovsang i løpet av dagen både ved å høre på lovsang og synge selv viser meg hvem Gud er og hvem jeg er. Det er ofte da Gud minner meg på hvem jeg skal be for og ting jeg trenger å bekjenne. Gud er sentrum, ikke jeg. Disse smårutinene er blitt viktige for fokuset mitt gjennom dagen, men det er ingen tvil om at konsentrert tid sammen med Gud også er en nødvendighet. Dette er nok noe av det jeg synes er mest vanskelig. Å sette seg ned ved Jesu føtter å glemme tid og sted sammen med Jesus er noe av det beste som finns. Men spesielt de to siste årene har dette vært vanskelig. Ikke på grunn av for lite tid, for det er det nok av. Men fordi jeg har latt meg distrahere av andre ting som da er blitt prioritert. Jeg har disse årene hatt en fornemmelse av at Gud sier at han vil ta meg dypere i kjennskap til ham, men han tvinger seg ikke på meg. Han venter tålmodig i lengsel på at jeg skal velge ham først. Det har vært en kamp om sinnet og vil nok fortsatt være det, men jeg kan velge. Heldigvis har Gud lagt ned i meg en uro og tomhetsfølelse viss Jesus ikke får førsteplass. Lengselen etter ham blir til slutt så stor at jeg ikke kan annet enn å falle ned for hans føtter å be: "La din vilje skje Gud, La ditt rike komme, La din herlighet bli synlig i Jesu navn."

Utdrag fra Shadow step Hillsong United:
(Har blitt bønnen min høsten 2017)

"Light up the way og Your heart
Move me like You do the mountains
Move me like You do the wind
And I'll chase Your voice through the dark
Fix my eyes on the unexpected
In the wonder og Your shadow step
So take another step

You met me at the sinners table
I found You waiting by the well, unexpected
You are always there
Tracing all my steps

You never left the lost forsaken
Your mercy paves the road ahead, unexpected 
You are always good
You are always good

 

Powered by Cornerstone