Jess familiehuskirke

Ingen koseklubb

 

Sola skinner og fuglene kvitrer, og royalister, som meg selv, og de som enda ikke har innrømmet det, har sittet benket foran Tv-skjermen og fått med seg prins William og Kates overdådige vielse. Det har blitt diskutert form og mønster på kjolen og akket og ooet over den makeløse seremonien.

 

Men bryllupet har visst gått hus forbi i Ellinor og Torbjørn Jess´ huskjerke når jeg ankommer  fredag ettermiddag hos Margrethe og Tormod. Der er det ni barn i heftig lek i gardsrommet, grillen er antent og hjemmelaga hamburgerbrød ligger klare. Nabobarna titter over hekken, kommer innom og får seg litt mat, og nabokona slår av en prat. Dette er en annen verden for meg! Familiehuskjerke! Jeg har både gledet og gruet meg litt.

 

 

Naturlig fellesskap

 

Jeg tar minstejenta på fanget og slår meg ned med Ellinor for å høre om hvordan det er å være en del av denne huskjerka.

⁃           Det har vært utfordrende å være leder for sine beste venner, betror hun meg. Plutselig skulle jeg sette standard og lede de jeg var med til vanlig. Det flotte er at mye har vært naturlig. Før var vi i ei huskjerke hvor vi ikke hang så mye sammen på fritida. Selv om vi ville var det vanskelig å få til i en travel hverdag. Denne huskirka begynte med at vi fire damene hadde et bønnefellesskap, og så ble det helt naturlig å starte ei huskjerke sammen med mennene og barna våre.

Siv nikker og vi snakker litt om hvordan huskjerka fungerer. Annenhver uke samles de en ettermiddag med barna og annenhver onsdag har de voksne fellesskap. Et mål da er å oppmuntre hverandre til å leve som kristne i hverdagen, på jobb, blant venner og naboer. De spiser i lag, har brødsbrytelse og deler livene sine.

 

⁃           En utfordring for oss gutta er å lese Bibelen jevnlig, deler Svein når vi sitter godt tilbakelent i hver vår strandstol. – Og å holde fokus. Vi er jo menn som kjenner hverandre godt og har det utrolig kjekt i lag. Men vi vil jo mer enn det, og må pushe oss selv.

⁃           Ja så det ikke blir noen koseklubb, istemmer Tormod.

Vi blir avbrutt av en liten sykkelulykke og et gråtende barn, og Svein må trø trøstende til.

 

 

Etter en saftig hamburger slår jeg meg ned med takka hvor Margrethe lager lapper. Anne Lovise forteller om å være et forbilde for barna i hvordan hun lever livet med Gud, og hvordan de tar etter henne. De kan også bidra mer enn hun var klar over. Da hun satt fast under lovsangsforberedelse, var det tre år gamle Nora som kom med idéene slik at alt kom sammen. Margrethe deler målet om å få med seg flere og at venner rundt dem skal bli frelst.

⁃           Selv om vi har det så bra sammen, er det nok annerledes om fem år. Da har vi forhåpentligvis fått med oss nye og er delt i huskjerker rundt dem, sier hun.

 

 

Togtur i huset

 

Jeg har virkelig kost meg og følt meg varmt velkommen når vi fortsetter huskjerka inne i nystova med fortellingen om Jesus som stiller stormen og en lang ønskeliste av barnesanger med ivrige bevegelser. Gitarer og bjeller er flittig brukt og vi ender med å toge gjennom huset, voksne såvel som barn før samlingen etterhvert oppløses.

⁃           “Du sklei jo rett inn, du!” kommenterer Anne Lovise. Jeg smiler og tenker at jeg gjerne kommer igjen en annen gang. Dette funker jo! Kanskje familieliv og huskjerke med barn ikke er så utenkelig, til og med for meg, en gang i framtida!

Renate Solberg

← Tilbake til huskjerkeoversikten