Urstad familiehuskirke

Huspastor: Inger og Endre Urstad

Tlf/mail 97617977/91590924 inger.urstad@gmail.com / urstaden@gmail.com

Treffes annenhver tirsdag (voksne) annenhver fredag med barn og voksne

Antall 12 voksne og 13 barn

«Dæ æ pallesundag!»

Jeg kommer skrubbsulten rett fra jobb i barnehagen til Urstad-huset. Jeg har via sms fått beskjed om å være sulten, så jeg har tatt godt i. Det lukter herlig taco i lufta mens jeg lurer på hvor mange medlemmer Urstadkjerka består av. Får jeg den gode drøsen med noen av dem? Er det noen sterke vitnesbyrd å videreformidle? Jeg er ganske spent når jeg tar av meg skoene og entrer stua. Jeg kommer inn i et lurveleven og lurer på om jeg kanskje har gått feil, men nei, dette er Urstadkjerka, jeg har kommet helt riktig. Det kræler av barn.

Endre Urstad tar fort ledelsen og forteller om Jesus som lånte et esel for å ri inn i Jerusalem. «Æ dæ nogen så vett kæ Jesus sa om læresveinane sine?» Endre er i gang med påskeundervisningen. Trond på 7 år rekker opp hånda: «Di sko vær venna istedenfor tjenara.» Endre fortsetter: «Æ dæ nogen så vett kæ et mirakel æ for noge?» Kaia på 7,5 år svarer uten å nøle: «Dæ æ når noge skjer som me ikkje forvente, men som plutsele skjer». Det slår meg at Endre har sagt en hel del riktig i forrige undervisning.

Barna sitter som lys og hører etter. Noen av dem er litt mer blafrende lys enn andre, men da er det godt å ha en mamma eller pappa i armkroken. Hvem sin mamma eller pappa det er, er ikke så nøye. Her er alle på deling, barn og voksne er trygge på hverandre. Når Endre finner frem «palmegreinene», og spør om det er noen som vet hva slags dag det er på søndag, roper en av guttene ut: «Dæ æ pallesundag!» Det blir litt humring, og Endre unnskylder Norge at vi ikke har så mye palmer, men tujahekk er nesten kliss likt. Det er gøy å vifte med tujapalmene og snart finner Bjørnar og Endre frem gitarene sine for å lovsynge. Det koseligste med hele dagen er akkurat dette: Sønnene er også med og spiller på hver sin minigitar, skikkelig rock’n roll-style. Selv om et musikalsk øre er ør etter en barnehagedag allerede, kan jeg ikke annet enn å bli rørt.

Minstemann i Urstadkjerka er Ruben på 8 mnd. Han ligger på gulvet midt i trafikken, men alle barna passer på så de ikke tråkker på ham. Jeg tar meg en tur til matbordet for å observere og oppleve mer av denne spennende huskirka og hører brått et rop bak meg: «Han tog på dæ!» Sivert er selvutnevnt vokter for kameraet mitt, og Simen ser skyldbetynget ut. Det spises i trapper, på stoler og bord, overalt der det går an å ha en tallerken med seg. «Alle barn ut på plenen!» ropes plutselig. Det er tid for sporlek. Jeg finner et stille minutt inne for å skrive ned hvilke inntrykk jeg har etter et besøk i Urstadkjerka. Gjestfrihet og glede. Det er familie sånn familie skal være. Foreldre er ikke som andre voksne. Og barn er ikke hvem som helst. Det er disse Guds rike hører til.

Av: Silje Frøystad

← Tilbake til huskjerkeoversikten