Tar du valg gjennom andre? Tenk deg at du skal krysse en vei. Du stopper og venter på grønt lys. Det er ingen biler, men du vet at det er forbudt å gå på rødt. Plutselig kommer det en annen person, han ser at det er rødt lys, men velger å gå. Deretter kommer det en ny person om går på rødt. Går du, eller blir du stående?

David Phillips, en sosiolog ved California-universitetet i San Diego har gjort studier og undersøkelser knyttet til mennesker som begår selvmord. Han mener å kunne se en tydelig sammenheng mellom fokus på selvmord i aviser, og en betydelig økende selvmordsrate i det området som avisene dekket. Snakker vi her om en type smitteeffekt? Da Marilyn Monroe døde, fulgte en midlertidig økning på 12 prosent i den nasjonale selvmordsstatistikken. Er det slik at oppmerksomhet rundt selvmord fungerer som reklame for selvmord?

Røyking er en form for epidemi som sprer seg raskt. Hvordan kan dette ha seg? Gladwell viser til en del forskning om årsakene til hvorfor så mange blir røkere, og hvilke tiltak mot røyking som hjelper, og ikke hjelper. Det jeg stoppet ved i kap.7 er likevel påstanden om at røyking aldri har vært kult. Det er røykerne som er kule. Videre hevder Gladwell at røykeepidemier begynner på samme måte som alle andre epidemier, på grunn av innflytelsen fra enkeltmennesker (de kule?) som gir andre ”tillatelse” til å begå handlinger som strider mot normen.

Tilbake til veien og det røde lyset. David Phillips sier følgende: ”Når jeg venter ved et trafikklys og lyset er rødt, lurer jeg iblant på om jeg bare skal gå over, selv om det er ulovlig. I mellomtiden gjør en annen det, og jeg følger etter. Det er en slags imitasjon. Jeg gir meg tillatelse til å handle gjennom en annen, som foretar en handling som strider mot normene.”

Spørsmål til debatt: Er det noen som er villig til å stoppe når alle andre går? Kan det å stoppe føre til en epidemi i forhold til bibelske normer og verdier?

Røyk og selvmord er en destruktivt epidemi. Hvem er ”kule nok” til å gå foran og bane vei for epidemier som bygger opp? Positive forbilder vi kan følge. Enkeltmennesker vi kan ta gode valg gjennom!

I Kapittel 5 i boka fortsetter Gladwell å snakke om kontekstens kraft. Kapittel 6 ser nærmere på hvordan skomerket Airwalk oppførte seg som en epidemi.

En svært viktig ingrediens i epidemier er grupper. Gladwell gir eksempler på gruppers betydning i boksalg (bokklubber), bedrifter og metodistbevegelsen. Dette er ikke veldig oppsiktsvekkende for de fleste, det som er langt mer interessant er at tallet 150, nesten magisk, dukker opp i alle slags grupper. Noe skjer med en gruppe som passerer 150 i antall.

Mennesker har noe psykologene kaller kanalkapasitet. Dersom vi blir gitt smaker eller lyder innenfor en skala klarer vi å plassere disse i seks eller syv ulike bokser før vi begynner å ta feil. (De som har absolutt gehør kan se bort fra dette.) Gjennomsnittlig svar på spørsmål om hvor mange mennesker du ville blitt knust hvis døde, er 12. Dette er ulike typer kanalkapasitet. Den meste interessante grensen er kanskje vår sosiale kanalkapasitet, den er ca. 150. ”Tallet 150 ser ut til å utgjøre det høyeste antall individer vi kan ha et genuint sosialt forhold til, den typen forhold som oppstår når vi vet hvem de er, og hvordan de forholder seg til oss. For å si det på en annen måte: Det antallet på personer man ikke ville ha noe imot å ta en spontan drink med på en bar”

Gjennom mange eksempler blir det tydelig at grupper som ikke overskrider 150 fungere mye bedre på mange områder enn de som blir større.

I neste kapittel drøftes skomerket Airwalk. Deres strategi for å ekspandere startet med å gjøre observasjoner, – Hva begynner å bli kult i samfunnet nå? Når de viste svaret på dette koblet de i reklamene sine Airwalk sammen med trenden de så. For eksempel, da tibetanske munker fikk mye oppmerksomhet gjennom trendsettere i samfunnet, dukket det opp en tibetansk munk med Airwalk sko i reklamen.

Diffusjonsmodellen er en detaljert, vitenskapelig framgangsmåte for å iaktta hvordan en smittsom ide eller nyskapning eller et smittsomt produkt beveger seg gjennom en befolkning. Den gir oss fem grupper mennesker. Innovatører, de som prøver det nye og tar sjanser før alt er ferdig testet. Neste gruppe er tidlige tilhengere, opinionsledere som observerer de innovatørene gjør og så følger etter. Deretter kommer den store massen, den tidlige majoriteten og den senere majoriteten. Den rolige, skeptiske og sindige massen. Til slutt kommer sinkene, de mest tradisjonelle som sjelden finner grunner til å endre.

Airwalk sin taktikk var å drive en slags oversettelse mellom gruppene som var tidlig ute. Dette gjorde at produktet spredde seg til massene og ikke ble værende hos innovatørene.

Det aner meg at 150 har noe å si for relasjonene i og rundt ei huskjerke. Lurer også på hvor mye det vil bety at innovatører og tidlige tilhengere blir disipler av Jesus.

Kapittel tre og fire heter, i min engelske utgave av The Tipping Point, henholdsvis: The Stickiness Factor og The Power of Context (Part 1).

Mens de to første kapitlene fokuserte på hvordan ulike mennesketyper har betydning for at et budskap “tipper”, ser kapitlet om The Stickiness Factor (“klisterfaktoren”?) på hvordan selve innholdet må være for at budskapet skal tippe.

Gjennom ulike eksempler (mest av alt Sesam stasjon og en avart av Sesam stasjon, Blue’s Clues) viser han at de tingene vi ofte tenker må til for at et budskap skal være lett forståelig og lett å lære videre, ikke er det som må til. Som regel er det noe vi ikke forventer som er løsningen, og ofte en enklere løsning enn vi tror.

For å finne hva som må til for at budskapet skal klistre seg må en teste det på målgruppa. Først da kommer det ofte fram hvordan budskapet må spisses for å at det skal tippe.

I kapittel fire skriver Maxwell om hvordan omgivelsene påvirker hvilke valg vi tar og hvordan vi oppfører oss. Hovedtemaet han bruker som eksempel er New Yorks kriminalitetsstatistikk på slutten av 80-tallet, som var skyhøyt. Det var flere mord pr innbygger enn noe annet sted i verden, overfall og ran var dagligdags, innbrudd og narkotika florerte, og ingen visste hvordan en skulle snu trenden.

Det som til slutt snudde det hele var “The Broken Window Theory”, som sier at hvis det er ett knust vindu i et hus i gata, går det ikke lenge før noen knuser ett til, og så kommer forfallet fort — fordi ingen fikser det knuste vinduet tenker folk fort at ingen bryr seg om hvorvidt en knuser ruter i denne gata eller ikke.

Så politikerne og politiet innførte dette på undergrunnen, der de plutselig slo ned på folk som ikke betalte for seg. Tidligere var undergrunnsbanen en frisone der bare halvparten betalte (også folk som vanligvis ville betalt, men fordi “alle andre gjør det” — jfr. Broken Window — gjorde de det også), der det foregikk overfall og ran på togsettene, og det hersket en generell total uorden. Gjennom det å bare arrestere alle som hoppet over betalingsstengslene ned til undergrunnen (av politi i sivilt) og line de opp til spott og spe og bøtelegge samtlige, sank kriminalitetene for alle kriminelle handlinger betraktelig.

Det samme ble gjort i større skala i hele New York City der politiet begynte å slå ned på mindre forseelser for å signalisere at kriminalitet ikke ble akseptert, og dette gjorde at antallet grove kriminelle handlinger også sank dramatisk i løpet av veldig kort tid.

Hovedbudskapet er at vi alle i stor grad gjør det som omgivelsene forventer av oss, så hvis omgivelsene sier at det greit å snylte eller forsøple eller lignende, så gjør vi fort det. Og noen av oss gjør også mye grovere ting hvis enkle ting blir akseptert.

Veldig interessant. Veldig vanskelig å oppsummere i korte trekk her. Les boka. Fortsettelse følger.