EN KAMP FOR EVIGHETEN

EN KAMP FOR EVIGHETEN

"Du trenger å bli frelst av Jesus, ellers går du fortapt!"

Jeg kjente vond smak i munnen av å ytre ordene. Hadde de virkelig kommet ut? Var det virkelig jeg som hadde sagt det? Klumpen i magen vokste mens jeg lot stillheten spre seg i rommet. Stå i det! Stå i det! hvisket jeg inni meg selv. Det kom fremdeles ikke noe svar. Jeg lukket øynene en stund og hørte baderomsdøra slå igjen. Og der satt jeg - alene. 

Det hadde vært en lang vei for meg fram til dette øyeblikket. Mye bønn, til og med faste, venting, prøving og feiling. Skulle jeg spør henne med på gudstjenesten? Turte jeg gi henne boka som handlet om et møte med Jesus? Skulle jeg spør henne om troen hennes, til og med utfordre henne eller si at hun måtte omvende seg? Ofte var jeg feig og lot være å si noe, lot være å ta plass med troen min. Ventet på en anledning som sjelden kom. Hvorfor sa hun ikke noe? Var det virkelig jeg som måtte ta det opp hver gang? Jeg ble sliten bare av tanken. Det var som å gå ned i kjelleren og dra opp en gammel eske fra fordums tid. Slepe meg ned trappa i mørket, støte borti både det ene og det andre, nyse av alt støvet før jeg borterst i hjørnet endelig fant det jeg lette etter. Så var det å dra esken opp den smale trappa, gjennom gangen, før jeg endelig hadde den i lyset foran meg i stua og kunne vise henne hva som lå oppi.

Slik føltes det. Det var en kamp hver gang. 

Men det gikk! Og ofte var det lettere enn jeg hadde trodd når jeg først kom i gang. Og den gode følelsen i etterkant, vissheten om at jeg hadde kjempet og vunnet. For det var jo det jeg gjorde. Kjempet for henne. Kjempet for livet hennes i evigheten. Himmel eller helvete. Det gjorde vondt langt inn i hjertet å tenke på det. Men selv om hun ikke var frelst - enda - var vi kanskje et steg nærmere. Ingen ting var viktigere enn denne kampen, selv om jeg ofte glemte den i hverdagen. Ingen betydde mer enn henne akkurat nå, hennes videre liv på jorden, og i det uunngåelige som kom etterpå.

Hun kom ut av badet uten å si et ord. Jeg hadde mye jeg ville si, jeg ville forklare, unnskylde, men jeg forholdt meg taus. Innerst inne visste jeg at jeg måtte stå i det, ikke bakke ut nå. Det forble taust lenge. Så satte vi oss til rette i hver vår stol, og skrudde på fjernsynet.

Powered by Cornerstone