Temaet var tro – ikke bare som en personlig overbevisning, men som en gave fra Gud, gitt til fellesskapet for å bære oss inn i det Han vil gjøre i vår tid.

Vi ble ledet inn i 1. Korinterbrev 12, der Paulus beskriver Åndens gaver. Midt i rekken finner vi trosgaven, en gave som ikke handler om frelsen i seg selv, men om en overgitt tillit til Gud, en visshet om at Han kan gjøre det umulige. Denne troen er ikke noe vi kan prestere, men noe Ånden gir. Det ble tydelig at vi trenger mer av dette – en tro som ser det usynlige og holder fast på Guds løfter når alt ser mørkt ut.

Vekkelse var også tema gjennom samlingene. Vi hørte historier om hvordan Gud allerede er på ferde – fra ungdom som kommer til tro, til mennesker som møter Jesus i drømmer. Vekkelse er ikke bare resultatet av gode evangeliseringsstrategier, men et uttrykk for Guds manifesterte nærvær i et samfunn. Og vi kan ikke manipulere det frem. Vår oppgave er å be – som Moses, som Elija, som generasjoner av troende før oss.

Gud er generasjonenes Gud. Vekkelsen må ikke stoppe opp slik den gjorde etter Jesus-vekkelsen på 70-tallet. I dag står en ny generasjon frem – unge mennesker som søker etter autentisitet og voksne som kan gå sammen med dem. Vår respons er å stille oss til rådighet i bønn, i fellesskap og i lydighet.

Når vi nå ser dryppene av regn, som Elija gjorde på Karmel fjellet (1 Kong 18), kjenner vi en forventning. Gud har gjort det før, og Han kan gjøre det igjen. Må vi være et folk som våger å kaste loss og stole på at Han leder båten ut på dypere vann.