For dere som ikke kjenner meg har jeg allerede en bachelor i kinesisk fra Universitetet i Bergen, inkludert et halvt års utvekslingsstudie i Chongqing, Kina. Jeg har også undervist nybegynnerkinesisk ved Osterøy ungdomsskole i to år.
Nivået mitt har nå kommet til Intermediate low, som betyr at jeg kan ha enkle samtaler med taiwanesere på kinesisk, og om de har litt engelskkunnskaper kan vi ha ganske dype, lange samtaler på kinesisk ispedd en del engelsk. Men jeg føler meg ofte likevel som en nybegynner, jeg såvidt begynt å lære «kristent vokabular», som er en helt annen greie med ord og uttrykk som ikke brukes i vanlig dagligtale.
Å lære kinesisk er desidert noe av det vanskeligste jeg har gjort i hele mitt liv, og mang en gang har jeg følt meg for gammel, for skolelei, og at kinesisk bare ikke passer til meg. Det har vært tøft å takle den daglige utfordringen, og ydmykelsen av å være et barn og smerten av å ikke forstå i mange år. Samtidig har det gitt meg noen av de største gledene jeg har hatt i livet, dette å kunne connecte med mennesker med en helt annen tro, livsfase og levemåte, bare fordi jeg kan kinesisk, er overveldende. Og gir meg mye glede. Etter hvert forstår jeg også mer av kulturen, hvordan de tenker, hvem de er på dybden, og har blitt veldig glad i dem og landet deres.
En av mine største utfordringer her er kanskje den åndelige virkeligheten vi lever under. En kan fort bli lurt til å tro at Taiwan er litt som hjemme med en asiatisk tvist, siden det er et materielt velutviklet land. Men det jeg tror skjer i det åndelige er veldig annerledes. Det er en sterk følelse av stor aktivitet og forvirring, noe flere av oss har merket er ulikt enn da vi for eksempel besøkte Sør-Korea en uke, hvor “atmosfæren” føltes roligere. Da jeg kom i august var det “spøkelsesmåned” hvor folk kom ut på gatene og brant falske penger til forskjellige ånder. Jeg har flere ganger sett prosesjoner i gatene, med munker og vanlige folk som går i tog for buddhistiske og taoistiske templer. Og i april var det tomb sweeping day, gravrenskingsdag, hvor de fleste drar hjem til familiene og gravstedene til forfedrene for å ære dem.
Nylig var det også en stor festival for en gudinne som kalles Mazu, hvor 450 000 mennesker (ja, du leste rett) gikk i tog, i opptil åtte dager, over hele landet. Bevegelsen har vokst fra 5000 mennesker for rundt 10 år siden, til 450 000, det har blitt en landeplage, en bevegelse, og jeg merket den åndelige aktiviteten veldig sterkt den helgen, og så prosesjoner i gatene da jeg var ute og gikk, hvor politi i tillegg hadde sperret av veiene for å lage vei for denne gudinnen. Da kjente jeg på Guds sorg over den unge generasjonen som blir involvert i denne tilbedelsen av en gudinne som ikke kan hjelpe eller frelse dem, og hjertet mitt for Taiwan ble enda større.
Samtidig går evangeliet fram her, og flere og flere unge gir livene sine til Jesus. Nå når jeg drar herfra i slutten av juni, er jeg usikker på når jeg kommer tilbake, og det fyller meg med vemod. Samtidig som jeg føler Gud tydelig leder meg hjem til Norge for en liten periode, før jeg trolig drar ut på nye eventyr. Jeg er uendelig takknemlig for året mitt i Taiwan. Guds trofasthet er stor.
Veldig kjekt med dere som har fulgt med, og også om dere vil følge med videre.
For nyhetsbrev, trykk denne lenken og fyll inn e-mailadresse.
For dere som ikke kjenner meg har jeg allerede en bachelor i kinesisk fra Universitetet i Bergen, inkludert et halvt års utvekslingsstudie i Chongqing, Kina. Jeg har også undervist nybegynnerkinesisk ved Osterøy ungdomsskole i to år.
Nivået mitt har nå kommet til Intermediate low, som betyr at jeg kan ha enkle samtaler med taiwanesere på kinesisk, og om de har litt engelskkunnskaper kan vi ha ganske dype, lange samtaler på kinesisk ispedd en del engelsk. Men jeg føler meg ofte likevel som en nybegynner, jeg såvidt begynt å lære «kristent vokabular», som er en helt annen greie med ord og uttrykk som ikke brukes i vanlig dagligtale.
Å lære kinesisk er desidert noe av det vanskeligste jeg har gjort i hele mitt liv, og mang en gang har jeg følt meg for gammel, for skolelei, og at kinesisk bare ikke passer til meg. Det har vært tøft å takle den daglige utfordringen, og ydmykelsen av å være et barn og smerten av å ikke forstå i mange år. Samtidig har det gitt meg noen av de største gledene jeg har hatt i livet, dette å kunne connecte med mennesker med en helt annen tro, livsfase og levemåte, bare fordi jeg kan kinesisk, er overveldende. Og gir meg mye glede. Etter hvert forstår jeg også mer av kulturen, hvordan de tenker, hvem de er på dybden, og har blitt veldig glad i dem og landet deres.
En av mine største utfordringer her er kanskje den åndelige virkeligheten vi lever under. En kan fort bli lurt til å tro at Taiwan er litt som hjemme med en asiatisk tvist, siden det er et materielt velutviklet land. Men det jeg tror skjer i det åndelige er veldig annerledes. Det er en sterk følelse av stor aktivitet og forvirring, noe flere av oss har merket er ulikt enn da vi for eksempel besøkte Sør-Korea en uke, hvor “atmosfæren” føltes roligere. Da jeg kom i august var det “spøkelsesmåned” hvor folk kom ut på gatene og brant falske penger til forskjellige ånder. Jeg har flere ganger sett prosesjoner i gatene, med munker og vanlige folk som går i tog for buddhistiske og taoistiske templer. Og i april var det tomb sweeping day, gravrenskingsdag, hvor de fleste drar hjem til familiene og gravstedene til forfedrene for å ære dem.
Nylig var det også en stor festival for en gudinne som kalles Mazu, hvor 450 000 mennesker (ja, du leste rett) gikk i tog, i opptil åtte dager, over hele landet. Bevegelsen har vokst fra 5000 mennesker for rundt 10 år siden, til 450 000, det har blitt en landeplage, en bevegelse, og jeg merket den åndelige aktiviteten veldig sterkt den helgen, og så prosesjoner i gatene da jeg var ute og gikk, hvor politi i tillegg hadde sperret av veiene for å lage vei for denne gudinnen. Da kjente jeg på Guds sorg over den unge generasjonen som blir involvert i denne tilbedelsen av en gudinne som ikke kan hjelpe eller frelse dem, og hjertet mitt for Taiwan ble enda større.
Samtidig går evangeliet fram her, og flere og flere unge gir livene sine til Jesus. Nå når jeg drar herfra i slutten av juni, er jeg usikker på når jeg kommer tilbake, og det fyller meg med vemod. Samtidig som jeg føler Gud tydelig leder meg hjem til Norge for en liten periode, før jeg trolig drar ut på nye eventyr. Jeg er uendelig takknemlig for året mitt i Taiwan. Guds trofasthet er stor.
Veldig kjekt med dere som har fulgt med, og også om dere vil følge med videre.
For nyhetsbrev, trykk denne lenken og fyll inn e-mailadresse.
